Kortene på bordet. Her kommer det. Kom over et bilde på weheartit for noen dager siden. På bildet stod det “never confuse education with intelligence”. Jeg, som sikker utrolig mange andre sliter med skolen og sliter med å henge med å leve opp til forventningene.  Noen ganger er jeg så langt på bunnen at jeg bare vil droppe ut og drite i alt som er skole og forventninger. Jeg er lei av det ordet. Forventninger. Jeg føler i hvert fall et stort press når det kommer til skolen av alle rundt med. Jeg vil gjøre det bra på skolen for foreldrene mine, jeg vil vise lærerne at jeg kan, og jeg vil være like smart som vennene mine. Men mest av alt vil jeg vise meg selv at jeg faktisk kan klare dette. Det er vanskelig å strekke seg til alt dette. Jeg kjenner faktisk at bare jeg snakker om det og bare jeg skriver om det så kjenner jeg tårene trenge på øynene. Det er så mye jeg vil, men som jeg tror jeg ikke klarer. Jeg føler at jeg henger langt etter, og at jeg ikke er på samme nivå som alle andre når det kommer til skole. Jeg pleier ikke å sitte meg selv så høye krav, fordi da vet jeg at jeg blir skuffet dersom jeg ikke klarer dem. Jeg har alltid hatt vanskeligheter å snakke om dette, og jeg stenger det ofte ute. Jeg er en sånn person som skyver vekk problemene mine og later som dem ikke er der. Men av og til må jeg bare innse at ikke alt er perfekt. Jeg sliter på skolen og synes det er vanskelig. Jeg har ikke forstått alt dette før rett før juleferien startet. Da måtte jeg gå ut av timen, fordi jeg kjente at jeg begynte å grine. Det var ingen grunn til at jeg plutselig begynte å grine, men jeg tror det var fordi jeg hadde tenkt på det så lenge. Jeg pleier aldri å grine i offentlighet, men da klarte jeg ikke å holde det inne. Jeg ville bare hjem. Jeg ville ikke på skolen mer. Akkurat da tenkte jeg, at nå var det nok.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Presset er større nå en noen gang føler jeg. Jeg vet ikke om dere forstår hva jeg mener, fordi jeg bare skriver. Jeg tror jeg skriver dette mer for meg selv en for dere. Det er vanskelig å gå på skolen. Er det noe jeg sliter med, så er det trangen til å leve opp til forventningene. Jeg er skuffet av meg selv for at jeg gir opp for lett. Jeg har ikke gitt opp, enda, men jeg er ikke langt ifra. Jeg blir glad når jeg får 3’ere på skolen, helt til jeg hører noen sier “jeg fikk bare 4”. Det er bra å ha forventninger til deg selv, men jeg mener at vi har alle dyttet dem for høyt opp. Man må klare å nå dem.  Når jeg er nedenfor og føler at jeg ikke er brukelig til noe eller ikke forstår noe, så skal det ikke mye til før jeg gir helt opp. Da bryr jeg meg ikke om den neste prøven som kommer, fordi jeg vet at jeg får dårlig karakter uansett. Jeg vet at jeg ikke kommer til å klare det. Jeg har så lyst å forandre den innstillingen. Men jeg klarer det ikke. Der er slik jeg er. Jeg liker ikke å sammenligne meg selv med andre, men på skolen så er det umulig. Da sammenligner vi elever karakterene og spør hva hverandre fikk på prøven. Lærerne sammenligner karakterene og elevene og ofte sammenligner foreldre oss med søsken. Jeg synes det er veldig vanskelig, og jeg føler meg ubrukelig. Jeg gruer meg allerede til bip -testen jeg skal ha på torsdag etter ferien og jeg gruer meg allerede til prøven jeg skal ha på fredag etter ferien. Der er ikke slik det skal være. Jeg vil prestere bra i gym og her har jeg forventninger til meg selv. Jeg vil prestere bra i samfunnsfag og jeg vil vise det til læreren min på prøven på fredag. Jeg vil så gjerne. Men jeg klarer det ikke. Jeg håper at det snart skjer et under med meg. Jeg vil at det skal skje et under med innstillingen min til skolen. Jeg kommer ikke langt dersom jeg fortsetter å tenke at jeg ikke klarer det. Jeg prøver, og jeg skal fortsette å prøve. Under en samtaletime for en stund siden fikk jeg høre det. Jeg må forandre innstillingen, men det er ingen andre en meg som kan gjøre det. Mamma og pappa kan mase så mye dem vil på meg, lærerne mine kan trykke det inn i hode på meg, men det hjelper ikke før jeg har bestemt meg selv for det. Jeg håper bare det skjer.  

♥ i