SANNHETEN OM MIAMI-TUREN

Hei! Jeg holder på å planlegge ferien min og har vært inne å søkt på ulike reiser til ulike destinasjoner. Plutselig kom jeg over billetter til Miami og da gikk jeg sykt flashback fra når jeg var på språkreise i Miami! Jeg begynte å mimre tilbake og se på bildene jeg tok der i fra. Jeg husker at jeg var så spent og det var min aller første reise helt alene! Det var første gang jeg tok et fly alene! Jeg får sommerfugler i magen når jeg tenker på det, for det var en så fin tid. Miami er virkelig en plass jeg skal tilbake til! Det er i hvert fall helt sikkert. Men jeg tenkte å fortelle dere hva som egentlig skjedde når jeg var i Miami. Jeg var ikke helt ærlig på bloggen skjønner dere.
 

Jeg hadde spart opp penger og fikk også god hjelp av foreldrene mine til å reise. Jeg er så takknemlig for at de lot meg dra. Jeg har et stort behov for å reise og det er jeg glad for at de lot meg utføre. Selv om det var helt til Miami! Så tusen takk for det<3 Dagen kom og jeg satt meg på flyet med retning Florida. Spent og litt nervøs. Jeg hadde to ukers ferie fra siste året på videregående ettersom det var påskeferie. Så jeg hadde bestilt reise for to uker, også skulle jeg hjem igjen til skolen begynte. Dagene bare suste forbi og hver eneste dag lærte jeg noe nytt. Til slutt kom departure dagen og jeg skulle reise hjem. Jeg gråt og gråt og klarte ikke å slutte. Det verste var å måtte si farvel til alle de vakre menneskene jeg hadde møtt under oppholdet mitt der. Jeg sa hadet til alle sammen og så kom uberen å hentet meg og retningen gikk til flyplassen. Jeg kom på flyplassen og gråt enda. Jeg følte meg ikke ferdig her. Jeg ville oppleve mer. Jeg ville ikke hjem. Hjertet mitt dunket så hardt. Jeg kom til flyplassen og sjekket inn bagasjen min og gikk til min gate. Så var det på tide å boarde. Jeg gråt fortsatt.

Jeg gikk mot check-in disken og i det jeg var på vei inn mot flyet, så såg hun damen som stod der meg rett inn i øyene og sa «sweety, whats wrong?» Jeg ble litt sjokkert og jeg braste ut i tårer og hikstret tilbake «I do not want to leave this place». Så tok hun meg på skulderen og såg meg dypt inn i øyene og sa «then stay». Jeg fikk selvfølgelig en ide her og tenkte at det skulle jeg gjøre! Hun hjalp meg med å få baggasjen min ut av flyet og ønsket meg lykke til videre. Jeg stresset enda mer nå. Flyet hadde gått, og jeg var igjen i Miami. Jeg kan huske at det ramlet en hel del følelser i hode mitt. Jeg var glad for at jeg ble igjen, men jeg var redd fordi jeg visste at jeg hadde gjort noe som jeg egentlig ikke skulle ha gjort, og jeg var stresset fordi jeg måtte finne en uber tilbake til skolen.

Jeg kom meg ut fra flyplassen og hadde akkurat ringt en uber som skulle hente meg. Jeg satt på kofferten min og ventet. Så kom uberen og jeg gikk inn i bilen. Uten kofferten. Jeg var fortsatt helt stresset og denne stakkars sjåføren fikk hele historien min fortalt ettersom jeg bare trengte å fortelle det til noen. Etter vi hadde kjørt i 4-5 minutter fra flyplassen så kom jeg på at jeg hadde glemt kofferten. Jeg ba sjåføren stoppe jeg jeg sprang ut av uberen, helt forvirret. Jeg lå igjen alt jeg hadde i hendene i uberen. Pass, mobil og lommebok. Så sprang jeg for å hente kofferten. Politiet hadde tatt kofferten min ettersom det er et faresignal at en koffert står helt alene uten eiger på en så stor flyplass. Jeg fikk kofferten tilbake fra politiet og da kom jeg på at jeg hadde etterlatt alt i uberen. Nå brøt jeg bare helt sammen og visste at jeg hadde tabbet meg ut. Jeg satt meg bare ned på bakken å hylgrein av fortvilelse.

 

Plutselig kom uberen kjørende tilbake. Heldigvis hadde jeg fortalt hele historien min, så kanskje han fikk litt medfølelse for meg, og da valgte å komme tilbake til meg med alle tingene mine. Nå hadde jeg både koffert, pass, mobil og penger. Så da kjørte han meg tilbake til skolen. Det var den beste følelsen å komme tilbake å springe i armene på de jeg hadde blitt kjent med. Jeg sjekket inn igjen på skolen og ble en uke til.

 

Morningen etterpå ringte min mor meg og fortalte at hun var komt på flyplassen i Bergen for å hente meg og lurte på om flyet mitt hadde landet. Nå fikk jeg helt panikk igjen. Jeg hadde jo ikke sagt i fra til noen hjemme! Jeg forklarte rolig til min mor at «ja, flyet har landet men jeg ble ikke med. Jeg er fortsatt i Miami». Hun trodde ikke på meg, og ba meg kjappe meg fordi hun ventet. Til slutt måtte jeg FaceTime hun for at hun skulle faktisk forstå at jeg hadde droppet flyet mitt og blitt igjen. Hun ble ikke så glad. Jeg gikk jo tross alt glipp av en hel uke skole i mitt siste år på videregående. Men dere – DET VAR SÅ VERDT DET. Den dag i dag ler vi av det, selv om det var veldig blandede følelser for både meg og min familie. Det resulterte i at jeg ble en uke lengre i Miami og fikk betale både fly og opphold den siste uken selv. Noe som er veldig forståelig, hehe.

 

I dag er jeg glad for avgjørelsen jeg tok, og jeg levde virkelig i øyeblikket. Jeg skapte mange fine minner på denne turen, selv om det var veldig spontane avgjørelser. Det er ofte de turene og øyeblikkene som er best.

 

♥i

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg