SLIK VANDRET VI

Jord, luft

ild og vann

slik vandret vi

til fremmed land

Dyr, planter

skog og trær

en annen tid,

vi stod så nær

Se, høre

lukte og smake

kan vi ikke dra 

tilbake?

Himmel, mørke

måne og stjerne

store spørsmål 

utviklet vår hjerne

Fingrer, tær

hud og hår

kroppen leger

alle sår

Tanke, følelse

pust og hjerte

i kroppen vi føler

den intense smerte

Kjærlighet, glede

sinne og frykt

du er svaret

i deg er det trygt

 

 

Masse kjærlighet fra meg,

♥ingvildsætre

MIND AND BODY

I dag tenker jeg på kroppen min. Kroppen din. Jeg tenker på at kroppen vår er et levende bevis på menneskehetens evolusjon. Millioner av år med evolusjon har ført oss til slik vi ser ut i dag. Det er litt rart å tenke på. For man tenker jo aldri på det. Det er kanskje enda mer rart. Er det ikke i vår natur å undre over hvor man stammer fra? Hva man en gang var? Hvordan man en gang så ut? Det fascinerer meg å tenke på hvordan vi har sett ut. For millioner av år siden. Alt som har skjedd tidligere i menneskehetens historie, har ført oss til akkurat slik vi ser ut i dag. Homo sapiens.

Kanskje vi er på vei inn i en ny tid, eller på vei mot en ny menneskeart. Kanskje vi, i fremtiden, blir kalt homo tekno? Vi blir jo nesten født med teknologi i hendene. Så mye som hjernen vår har forandret seg opp gjennom tidene, vil jeg tro at det også skjer store endringer i hjernen vår i denne tiden. Babyer lærer å bruke telefonen før de lærer å snakke og gå. Det må da skape endringer i hjernen. For tenk på det – vi har alltid tilpasset oss omgivelsene våre. Og det gjør vi enda.

 

Tidligere synes jeg det var skummelt å tenke på hvor mye teknologien har integrert seg i hverdagen vår. I oss. Bare tenk på hvor mye man faktisk identifiserer seg gjennom teknologiske medier. Hvor mye man identifiserer andre gjennom teknologiske medier. Det er litt kult også. Den seneste tiden har tankene snudd litt. Jeg tror på mange måter at teknologien kan hjelpe oss. Om vi bruker den rett. For hva om, i en fjern fremtid, kunstig intelligens kan lære matematikk, historie og naturfag til elever? Så kan lærerne hjelpe barna å utvikle emosjonell intelligens, tålmodighet og mot.

 

Det som derimot skremmer meg med teknologien, er frykten for å miste tilknytningen med kroppen. Jeg vet selv hvor num jeg føler meg når jeg skroller på telefonen min. Jeg føler.. ingenting? Det er bare tomt. Tiden bare passerer. Uten at jeg er særlig bevisst på meg selv eller omgivelsene mine. I hele menneskehetens historie, tror jeg ikke vi har vært i mindre kontakt med kroppene våres, enn nå. For hvilket forhold har man egentlig til kroppene våre? Det er vel bare den som frakter oss fra hit til dit. Eller? Om man tenker på det, så er kroppen ganske magisk. Vi har en velfungerende kropp som gjør alt for oss. Den puster, uten at man forteller den hvordan. Den vokser, uten at vi merker det. Den strømmer oksygenrikt blod til hjertet, den gir luft til lungene, den leger sår. Den skaper liv. Den gir oss liv. Helt av seg selv. Kroppen er ganske magisk.

Jeg tror tilknytningen til kroppen blir sterkere, om man studerer den innad med nysgjerrighet. For hvordan kjennes det egentlig ut å være i live? Jeg liker å tenke på kroppen min som mitt egne forskningsprosjekt. Mitt egne micro cosmos. Et micro cosmos som har oksygen som næringskilde. Så vær nysgjerrig på hvordan innpustet kjennes ut i forhold til ut-pustet. Hvordan kjennes det ut når magen fylles opp med luft? Å være i egen pust tror jeg er det mest tilgjengelige redskapet vi har for å være tilstedet i oss selv. Vi kan ikke være i forrige pust. Vi kan ikke være i neste pust. Kun i akkurat dette pust er vi helt tilstedet i oss selv.

 

Masse kjærlighet fra meg,
♥ingvildsætre

PSYKT ÆRLIG

I 2021 skjedde det mye. Kanskje aller mest med psyken min. Det har vært et år med lite menneskelig kontakt. Det gjør vel noe med en, ikke sant? Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal oppføre meg lengre. Hvordan jeg skal være. Det jeg vil, er å være ærlig. Korona og pandemien har påvirket den psykiske helsen min. På godt og vondt. Jeg er på mange måter glad for det, ettersom mye tid alene har fått meg til å faktisk tørre å kjenne på hvordan jeg har det. Hva jeg føler. Jeg er i mer kontakt med meg selv. Det turte jeg ikke før. Da var frykten sterkere enn nysgjerrigheten og jeg beholdt lokket på boksen på. På den andre siden har det også vært tøft. Eller mer skummelt. For er det ikke når man først er alene at man klarer å kjenne på hvordan man faktisk har det? Er det ikke da vonde, gamle hendelser og undertrykte følelser og tanker kommer frem? Denne gangen kunne jeg ikke flykte fra dem. Jeg er tøffere nå og vil møte dem. Men det er skummelt å gjøre alene.

 

Etter 6 måneder ventetid, fikk jeg endelig psykolog. Det er et rart tema å snakke om, nettopp fordi det ikke er så vanlig å skrike ut høyest om. Men hvorfor er det slik? Burde ikke egentlig alle mennesker ha en person man kan snakke sine innerste tanker til, som bare lytter og forstår? Om ikke det er en psykolog, hvert fall noen nære deg. Mennesker er følelsesstyrt og jeg tror helt oppriktig at man trenger å snakke om følelsene våre for å forstå seg selv. Kanskje også for å forstå andre?

Det er skummelt å grave, fordi kanskje finner man noe skummelt. Jeg tror på mange måter at det var derfor jeg synes det å meditere var skummelt i starten. Det var bare meg og mine egne tanker. Nå når jeg mediterer pleier jeg å tenke på pusten min som lyden av bølger som slår inn mot land. Å jeg liker å tenke på tankene mine som skyer. Skyene passerer til slutt og bak alle skyene er det blå himmel. Helt stille. Det er så vakkert på den trygge plassen min.

For meg, sa det plutselig stopp. Å undertrykke og skubbe bort noe som egentlig påvirker meg i stor grad, resulterte i et angstanfall. Veggene raste ned, og jeg ble mer sårbar og ydmyk enn jeg noen gang hadde vært før og trodde var mulig. Jeg hylgråt og var livredd. Jeg begynte å puste tyngre og tyngre før jeg begynte å hyperventilere og ble svimmel. Det var en skummel opplevelse, og jeg hadde aldri opplevd noe lignende tidligere. Om jeg skal ta noe positivt ut av det, så var det også på en merkelig måte litt befriende. Jeg lot meg selv gråte og jeg prøvde ikke å stoppe det som skjedde. Som om jeg trengte å virkelig knekke for å forstå hvor mye det faktisk påvirker meg.

 

 

Så kan vi ikke se på det å spørre om hjelp som en styrke, fremfor en svakhet? For er det ikke når man tørr å innrømme for seg selv og andre at ting er vanskelig, at man viser styrke? Det synes jeg er å være tøff. For hva er egentlig vakrere enn ærlighet og sårbarhet? Det å føle at andre kan se rett gjennom deg kan virke skummelt. Og det er det. Men det er også noe så sinnsykt vakkert med det. Å tørre å vise de svake sidene. De sårbare sidene. Å vise deg. Hele deg.

 

♥ingvildsætre

BALCONY BREAKFAST

 

♥ingvildsætre

all of you

Det kom et sukk
et trist blikk,
da jeg såg refleksjonen av
den nakne kroppen min
i det doggete speilet.

 

Vanndråpene som rant nedover
de skeive hoftene mine,
Det flisete håret som burde vært klipt
for lenge siden
Refleksjonen av brystene mine
som ikke var like store en gang

 

I mitt svake øyeblikk
banket det på
“Kom inn” sa den gråtkvalte stemmen min
før jeg egentlig hadde bestemt meg
om jeg ville at han skulle
se meg slik.

 

Han åpnet døren,
såg på meg som om det var
den første gang vi møttes.

 

“Du er så vakker”
Ordene som kom ut av den
perfekte munnen hans,
var akkurat det
jeg trengte å høre
I mitt svake øyeblikk.

 

Men bare
av han.

 

♥ingvildsætre

Ny start

Hva gjør man når man mister seg selv?
Når man ikke vet eksakt når det skjedde eller hva som var den utløsende faktoren. Når du våkner opp morgen etter morgen og innser at du, du er så milevis unna deg selv som du aldri har vært før.
Og du husker hvordan du brukte å være.
Hva du brukte å føle.
Du husker at du var så mye fint.
Du husker at du hadde så mange farger å male verden med.
Du husker at det var en tid der du oppriktig tenkte at du hadde alt du noensinne hadde ønsket seg.
Du husker planene du hadde for framtiden.
Og du husker mest av alt håpet og naiviteten som svant hen sakte men sikkert.

Også våkner du opp en morgen og er så lei av å være denne nye, absolutt ikke forbedrede, men likevel nye versjonen av deg selv at du er utslitt av morgendagen før den i det hele tatt har kommet.

 

 

Og alle disse menneskene som hadde ønsket bedre for deg, håpet bedre for deg … du føler at du har skuffet dem.
Du ser det i øynene deres. Du hører det på den bekymrede tonen i stemmen deres.
Du føler det på stillheten i rommet når du er tilstede og de lenger ikke vet hva de skal si. For det når ikke inn.
Du har allerede stengt dem ute.
Du føler at du belaster dem ved å la deg selv svinne hen.
Du føler at du, ved å miste deg selv, også mister alle bitene de så av seg selv i deg.
Og nå ser de ikke seg selv i deg lenger.
De ser ikke deg lenger.
Du ser ikke deg lenger.

 

Men hvor ble du av?

Ga du for mye av deg selv til noen som bare tok og aldri ga noe tilbake?
Ga du for mye kjærlighet til noen som svarte med å bruke den mot deg som en svakhet og ikke en styrke?
Brukte du alt for mye krefter på å kjempe for å bli hørt, der ingen ville høre hva du hadde å si?
Ville du være så sterk for alle andre at du mistet styrken din uten at du la merke til det?

Jeg brukte å tenke at jeg var uovervinnelig.
Jeg brukte å tenke at det var ikke den ting i verden som kunne gå innpå meg.
Men det er ikke alltid sånn at det er en spesifikk hendelse eller en spesifikk problematikk som gjør at lyset i deg svinner hen.
Det er noe som pågår over tid.
Det er når livet aldri gir deg en pause.
Det er når du føler at du står alene i stormen og ikke har noen å snu deg til.
Det er når du føler at du aldri får nok luft til å trekke pusten ordentlig.
Det er når du gjør så godt du kan hver eneste dag, men likevel møter motgang på motgang over tid. Det gjør noe med deg.

 

 

Et mørkt dragsug

Til slutt gir du opp. Tenker at det ikke er så nøye. Tenker at gode ting ikke skjer med gode mennesker likevel. Tenker at det må være en slags grunn til at du ikke fortjener det livet du strever så hardt for å leve.
Tenker at du må straffe deg selv for alle de gale valgene du tok på veien. Valg du ikke tenkte på som gale da, men som du ser i ettertid at ledet deg på veien mot dette sorte hullet. Du skulle ha visst.
Tenker at du har kastet bort sjansen du fikk. Du vet ikke helt når du fikk den, men du vet du har kastet den bort.
Og alle fargene du brukte å male framtiden med, har blitt en slags grå masse der dagene handler mest om å overleve. Det handler om å komme seg gjennom en dag av gangen.
Du føler deg som et mørkt dragsug for omgivelsene.
Så du gir opp.
Du er 29 år og du har gitt opp.
Du er 29 år og tror at livet som du kjente det, er ferdig levd.
Du er 29 år og tror at framtiden er et slags dystopisk ødeland der din eneste misjon er å få dagene til å gå. En dag. To dager. En uke. En måned. Et år.

 

 

Reise tilbake i tid

Og du vil så veldig gjerne spole tilbake.
Spole tilbake til den tida alt var så fint og flott og fullt av lys. Ditt lys.
Du vil spole tilbake og bare bli der.
Bli der og love deg selv at du skal vite bedre denne gangen.
Denne gangen skal du vite hvordan du skal håndtere alle de bråe svingene og bratte bakkene du har framfor deg.
Denne gangen skal du tviholde på deg selv gjennom mørket. Denne gangen skal du ikke bli borte.

Og likevel, så håpløst og mørkt og kaldt og utrivelig som livet kan være noen ganger, så blir du aldri borte likevel.
Du fins der inne et sted, du er bare godt gjemt. Glemt av deg selv kanskje, men ikke av dem som elsker deg.
Du bor jo inni hjertene til så mange, og de har tatt vare på deg der.
Den du egentlig er.
De glemte deg aldri. De mistet aldri håpet.
De tvilte aldri.
De visste at du hadde styrken og motet i deg, men at håpet ditt hadde fått seg knekk.
De visste at om de bare holdt opp nok speil for deg å speile deg i, så ville du se alt du trodde verden hadde tatt fra deg.
Det var aldri borte.
Du var aldri borte.

 

 

Ny start

Og selv om det ikke går an å spole tilbake, så går det heldigvis an å finne tilbake til seg selv.
Det går an å starte på nytt. Det går an å få nye drømmer, og finne tilbake til alt du på et tidspunkt overbeviste deg selv om at du ikke fortjente.
Du får nye sjanser. Du får nye farger å bruke på lerretet ditt, og de er alt annet enn gråe.
Lyset ditt vil skinne sterkere enn det noen gang har gjort, og du vil sette så umåtelig mye mer pris på det, og du vil se verden med så mange flere nyanser nå som du vet hvordan det er å famle i mørket.
Nå som du vet at redsel for å miste det du har er en styrke og ikke en svakhet.
For du har alt som betyr noe.

 

Av Nadja Iselin Wagelid

Perfekt uperfekt

Å leve i dagens samfunn er utfordrende. Man blir konstant påminnet alt man ikke er, alt man ikke har, alt man ikke kan. Alle kan så mye mer. Er penere. Har mer. Dette blir matet til oss gjennom sosiale medier. Mange lever i en falsk verden gjennom sosiale medier (jeg mener personlig at Instagram er verstingen) og prøver å fremstille et liv som vi ikke har. Det perfekte liv.

Så spørsmålet er egentlig- hvem som skaper dette presset? Dette presset om å se perfekt ut, å ha det fineste huset, å være mest lykkelig, å ha de beste livet. Om vi fremstiller livene våre på denne måten, er vi ikke da med på å skape det presset? Jeg klandrer ingen. Vi følger bare med trenden, slik som alle andre. Da får vi selvsagt også et press på oss å være som “dem”. Men hva om vi ikke er som “dem”? Hva om man går sin egen vei og normaliserer det motsatte. Hva om vi får det ekte livet frem i lyset? Det perfekte uperfekte livet. For er det ikke det som er å være i livet? Ingenting er gøy om ikke noe er kjedelig. Ingenting er lyst om ikke noe er mørkt. Hvordan kan vi kjenne glede om vi ikke har kjent på sorg? Vi trenger kontraster.

Det er lov å ikke følge samfunnets mørke normer. Hvem har sagt at du skal følge alle andre, selv om alle andre gjør det? Hvorfor kan ikke du gå din egen vei? Vi må slutte å prøve så hardt. Vi må slutte å streve etter den oppmerksomheten og den bekreftelsen. For hvilke bekreftelse søker man egentlig? Den fra alle andre? Eller den fra seg selv?

 

♥ingvildsætre

Man in the mirror

Vi har blitt så egoistisk. Så selvfikserte. Vi tror alt handler om oss. Klær inn i garderobeskapet, klær ut av garderobeskapet. Mat inn i kjøleskapet, mat ut av kjøleskapet. Tenk at 40% av maten som blir produsert, blir kastet. Om ikke produktene har den rette fasongen, så kaster bonden dem. Vi bruker mer enn vi trenger og vi kjøper mer enn vi har råd til. Hva som får oss til å tro at vi faktisk trenger alt dette? Vi har blitt for vandt med å ha så stort utvalg av alt rundt oss. Vi velger og vi vraker. Vi kjøper og vi kaster.

Selv om corona er utfordrende personlig og hverdagen har blitt totalt forandret, så tror jeg at vi trengte denne nedstengningen. Tenk på det. Butikkene er stengt. Det går færre fly. Vi holder oss mer hjemme. For hvem er det det går ut over at vi har et stort behov for å shoppe, for å reise, for å forbruke? Planeten. Dyrene. Klimaet. Tenk at 27% av alle arter som er vurdert er utrydningstruet. Mange av dyrene er truet før vi i det hele tatt har fått muligheten til å oppdage dem. Vi trenger denne endringen.

Jeg håper med hele mitt hjerte at når corona endelig gir seg, så vil vi ikke gå tilbake til den vanlige hverdagen som vi var i før. Jeg håper vi gjør store endringer. Forandring er skummelt. Det ukjente er skummelt. Så det vi kanskje vil helst, er å gå tilbake til slik alt var før. Men bør vi det? Kanskje forandring er bra. Så – hva kan jeg gjøre som enkeltperson? Jeg kan forbruke mindre, handle på Fretex, kildesortere, planlegge middagsuken, spise grønnere, huske å slå av lys hjemme, droppe bilen, bruk stemmeretten min, bli WWF fadder (LINK HER). Det finnes så mange små tiltak som man selv kan gjøre. Jeg kan ikke forandre hele verden, så jeg starter med meg selv.

Falskt virkelighetsbilde?

Vi lever i en verden full av muligheter. Vi former vårt eget liv og har mulighet til å gjøre nøyaktig det vi vil med livet vårt. Når vi ser på det slik – så er vi veldig heldig å ha den muligheten. Men hva stopper oss fra å gjøre det vi virkelig vil gjøre? Hva stopper oss egentlig? Dette er tanker jeg ofte reflekterer rundt. Sunne tanker å reflektere rundt.

 

For min del så visste jeg ikke hva jeg ville gjøre med livet mitt. Jeg hadde ingen drøm og ingen mål. Jeg levde i en verden hvor jeg var mer opptatt av å tilfredstille andre fremfor meg selv. Det har endret seg nå. Jeg vil også si at det er lov å være egoistisk. Om man ikke klarer å ta vare på seg selv, hvordan kan man da ta vare på andre? Jeg måtte ha en endring. Jeg ville finne en mening. For å finne mening, måtte jeg fjerne det som ikke gav noe mening. Så jeg startet med å slette sosiale medier. Dessverre så var jeg hardt rammet av livet i sosiale medier. Når jeg ser tilbake på det så skremmer det meg hvor dypt inn i det jeg var. Alltid pålogget og alltid oppdatert. Jeg fikk et falskt virkelighetsbilde. Det gav meg absolutt ingenting, men jeg ville ha mer. Jeg matet hjernen min med dopamin og forstod ikke hvorfor jeg var så nedfor og trøtt hele tiden. Nå når jeg ser tilbake på det så gir det jo så god mening, men det er så utrolig vanskelig å se før man har kommet ut av det. Vi er alle offer for det, og vi lever i et samfunn hvor det er helt normalt å hele tiden være på. 

Jeg tror at sosiale medier påvirker oss mye mer enn vi tror. Jeg skal ikke lyge å si at disse 5 månedene uten sosiale medier bare har vært en dans på roser. Starten var spesielt vanskelig, fordi da følte jeg meg veldig tom og jeg følte at jeg gikk glipp av noe veldig viktig. Men hva gikk jeg egentlig glipp av? Den største utfordringen var at jeg følte meg plutselig ikke så sosial lengre. Jeg følte meg litt utenfor. Etter tiden gikk og jeg ble mer og mer vant til et liv uten sosiale medier, ble jeg plutselig veldig nøye med hva jeg brukte tiden min på. Jeg bruker tiden min godt nå. Kreativiteten min kom frem. Kreativiteten som jeg ikke en gang visste at jeg hadde. Jeg er jo kjempe kreativ! Og jeg elsker det.

Sletting av sosiale medier har endret meg som person. Det er en helt sykt ting å si, og man tror kanskje ikke at det påvirker en i så høy grad- men jo, det gjør det. Jeg merker at når jeg er sosial med andre mennesker, så er jeg mye mer til stedet og takknemlig enn det jeg var før. Jeg tror det er fordi jeg ikke har det tilgjengelig hele tiden. Jeg sitter pris på en god samtale og nærværet til andre rundt meg. Vår generasjon er på et punkt hvor vi må ta avgjørelser. Vi kan ikke fortsette slik vi gjør. Vi er jo junkies hele gjengen jo! Er det livet du lever det livet du ønsker å ha? Om ikke, så er det bare du som kan endre det.

 

Jeg tror ikke at sletting av sosiale medier vil fjerne alle verdens problemene, men jeg vet at det vil minske dine egne personlige problemer. Internett er jo en fasinerende ting og det kobler mennekser sammen, men vi må bruke det på rett måte. Nettvett. Nå bruker jeg Internett for å lære meg nye ting på YouTube, for å ha gode samtaler med familie og venner, for å skrive og for å få inspirasjon. Jeg velger nøye ut hvilke apper som jeg lar påvirke meg og har generelt sett et sundt forhold til både mobil og Internett. Om man klarer dette, så ser jeg ikke noe problem i å ha sosiale medier, men med en gang man får et usunt forhold til det, så kan det bli skummelt. Min generasjon ble delvis oppvokst med sosiale medier og ha blitt eksponert for det over lengre tid, så det er ikke rart at det har påvirket oss i så høy grad.

Kanskje jeg er litt “old-fashion” på dette området, men jeg sitter mye mer pris på en god samtale med venner eller på fest, enn å sitte på mobilen i hver sin verden. Jeg tror og håper at det er flere som har samme tanker som meg rundt dette, men kanskje ikke alle tar tak i det. Bare gjør det- ta tak i det. Jeg lover at det har en god effekt.

 

Jeg skriver dette fordi jeg har det mye bedre enn det jeg hadde før. Statistikken på deprimerte ungdommer og voksne er høyere enn det noen gang har vært, og jeg tror at sosiale medier er hovedårsaken til dette. Så jeg skriver dette fordi jeg vil at andre også skal ha det bra. Jeg likte ikke å være fanget. Nå er jeg fri. Er du fri?

 

♥ingvildsætre

The only real revolution happens right inside of you

I den siste tiden har jeg vært stappfull av motivasjon og inspirasjon til å være mer kreativ, lære meg nye ting, eller med andre ord- trimme hjernen. Jeg har også fokusert utrolig mye på meg selv og hvordan jeg har det. Mitt største fokus har vært (og er) selfcare. Det siste 8 månedene har jeg jevnlig meditert og gjort yoga, og plutselig funnet meg en ny hobby som inspirerer meg. Jeg er veldig takknemlig for at Celine, venninnen min introduserte meg for meditasjon. Hun fortalte meg først litt hva det var og hvordan det påvirket hennes hverdag. Dette interesserte meg mye og før jeg visste ordet av det så satt vi på stranden  i Thailand med føttene foldet og hendene avslappet på lårene å mediterte imens vi hørte på bølgene slo mot strandkanten. Den følelsen jeg fikk etter den meditasjonen fikk meg til å bestemme meg for at dette ville jeg fortsette med. Jeg hadde ikke komt i kontakt med meg selv på den måten før. Dette førte naturligvis til at jeg ble mer nysgjerrig på det og ikke minst mer nysgjerrig på mine egne tanker.

Yoga startet jeg med etter jeg hadde meditert en stund. Det var når jeg satt i karantene at jeg først fikk øyene skikkelig opp for yoga. Da begynte jeg på en “30 yoga days-challange” på YouTube og forelsket meg helt. Yoga er ikke bare å bevege kroppen i forskjellige posisjoner. Yoga er å få kontakt med det indre og kjenne mind and body som ett. Jeg merker store endringer i kropp og sinn allerede faktisk. Jeg føler meg sterkere. Jeg føler meg mentalt sterkere.

I midten av august bestemmte jeg meg for å slette sosiale medier. FaceBook, SnapChat, Instagram, TikTok. Jeg forstod plutselig hvor mye av tiden min det tok. Jeg hadde et snitt på rundt 8 timer dagelig. 8 timer?! Det er helt sinnsykt å tenke på at jeg valgte selv å bruke 8 timer av min hverdag til å stirre ned i en skjerm. Jeg tok meg selv i å være helt oppslukt i å hele tiden være “på” og hele tiden føle på trangen til å måtte oppdatere. Jeg kunne til og med planlegge dagen min bare slik at jeg kunne få et bra instagrambilde på akkurat den plassen. Jeg passet på å se hvor mange likes jeg fikk og hvor mange followers jeg fikk. Dette tok hele tiden min. Nå når jeg ser tilbake så føler jeg at jeg var litt fanget i det hullet. Om man først har fallt, så er det vanskelig å komme ut igjen. Nettopp fordi man alltid er vandt med å få den bekreftelsen hele tiden av andre. Når man plutselig ikke får dette lengre, så føler man seg litt tom. De første månedene føltes utrolig rar. Det er jo en enorm stor omvending å plutselig fjerne all form for sosiale medier når det har vært livet mitt (misforstå meg rett) de siste årene.

Nå har det gått 5 måneder uten sosiale medier. Jeg føler meg fri. Nå er det plutselig jeg selv som bestemmer hva jeg skal gjøre på, hvordan jeg skal kle meg eller se ut og hva jeg skal tenke og føle. Det er ingen som påvirker meg lengre. Jeg har plutselig veldig mye tid selv i mitt eget hode. Endelig har jeg tid til å tenke på hva jeg vil gjøre. Jeg tror at valget om å slette sosiale medier har gjort meg mer kreativ. Jeg har begynt å male en del, og finner det som en slags form for terapi. Jeg skriver også en del. Å skrive er liksom min måte å sortere tankene mine på, så derfor blir det ofte veldig personlig. Det siste året har jeg blitt kjent med meg selv, og for å finne noe positivt i noe så fælt, så kan jeg vel egentlig takke corona for all tiden jeg har fått for meg selv. For det er jeg veldig takknemlig. Takk ♥

 

Nå kommer jeg til å bruke denne bloggen på en helt annen måte enn før. Jeg vil ikke lengre vise dere dagens antrekk eller hvilke sponset produkt jeg har fått tilsendt – jeg vil komme med mine tanker og erfaringer og håpe på å spre inspirasjon til å ta de rette valgene for en selv. 

 

♥ingvildsætre